Siste skoledag for i år

I dag var det stor avsluttning på skolen. Alle elevene hadde sin siste dag, med avsluttning der alle foreldrene deltok. De som har gått på førskolen hadde en egen sermoni der de fikk diplom for fullført førskole, og de skal nå starte i 1 klasse.

Min dag har stort sett bestått i å planlegge hjemreisen til ungene på GH.
Vi har gjort om på en del ting, og betsemt at noen av ungene ikke skal reise hjem i det hele tatt. Dette fordi vi har fått vite at disse barna ikke har det så bra med de gjennlevende slektningene som de bor hos. Det er under 10 unger som blir igjen, og vi har spurt de om de ønsker å være igjen på GH eller om de ønsker å reise hjem. De fleste av de vi spurte ville være igjen.
En gutt som heter Peter har fire søsken på GH, han ønsket å reise hjem, men han ble kjempe glad for å høre at søskene hannes kunne bli igjen på GH. Grunnen til dette er at Peter bodde på en annen plass en de fire søskenene. Han mente at det ikke ville være bra for de å reise tilbake, da det er så mye uroligheter i familien, og han er bekymret for om de vil få nok mat og vann når de er hjemme. Ungene er jo vårt ansvar, og selv om det er viktig at de holder kontakt med gjennlevende familie, så skal det ikke gå utover helsen deres.

Da avsluttningen var ferdig i dag var det allerede mange masaaier på GH som var kommet for å hente sine tante og onkel barn. Det var rett og slett rørende å se hvor stor omsorg masaaiene har for sine egene. Det sies her at i en masaai landsby er det ingen forldreløse, og i dag forsto jeg virkelig dette.
Det kom flere masaai damer for å hente barna "sine", og de ba ikke engang om å få penger til buss turen hjem. Vi gav selvfølgelig penger til dette, men det faktum at de ikke spurte viser at de er en stolt stamme som ønsker å klare seg selv.

Det gikk opp et lys for oss da vi så hvor ivrige disse vergene som kom var etter å få barna sine hjem. Vi hadde egentlig tenkt at foreldrene på GH skulle reise med våre unger til de forkskjellige stedene de kommer fra, for å levere dem til vergene. Men etter det vi så i dag har vi bestemt at vi heller skal kontakte vergene og be dem om å komme å hente ungene enten i Nairobi eller ute på GH.
De fleste vi pratet med i dag var mer en villig til å komme å hente barna sine.

Denne dagen har vært svært lærerik for meg, og vi har virkelig fått utført mye viktig arbeid.

Jeg gleder med til hva neste år på GH vil bringe, og jeg tror at det vil bli det beste året vi har hatt så langt.

Her er noen bilder fra dagen

Beatrice, David og tanten til David

Peter er lykkelig som vanlig

Travel dag

I dag har det gått i ett fra æ sto opp i mårrest.
Jeg og Tanei (vår nye admin assistent) har hatt mye å gjøre.
Det første vi skulle gjøre var å kjøre til et privat sykehus i Rongai for å snakke om en regning vi har fått derifra da en av våre gutter ble innlagt for noen uker siden. Regningen var på nesten 200 dollar, noe som er meget dyrt. Til den prisen så forventer man jo å finne et topp moderne sykehus, men det vi fant var en byggning i en sidegate som var under oppussing, og som hadde skilt med Siani Private Hospital. Vi gikk inn og fikk først prate med regnskapsføreren. Vi diskuterte frem og tilbake og han mente at vi egentlig hadde fått det alt for billig. Etter en stund skulle vi få prate med behandlende lege da vi lurte på hvorfor de for eksempel hadde tatt salmonella test når gutten egentlig kom inn med misstanke om malaria. Her må jeg få nevne at salmonella testen var den dyreset av alle blodprøvene som var utført. Legen ga en svada forklaring om at han ikke gjorde dette for pengene sin del, men for barna. Han kunne til og med behandle våre unger gratis. Men senere i samtalen så kunne han heller gi oss en god avtale om vi kom med alle ungene til han for vaksinasjon osv. Alt er bare business, og alle er ute etter å tjene penger. Vi gikk derfra uten noen klare svar, og det ender vel med at vi tar regningen med til høyere hold, for vi mener at det ikke kan stemme at den behandlingen vår gutt fikk skal være så dyr.

Etter dette bar det videre på nye oppdrag. I morgen er det avsluttning for hele skolen, og da er alle samlet i den store hallen vi har her. Foreldrene til de ungene som går på skolen her kommer, og det er nesten litt høytidelig.
Da de ikke er tidlig ute med noe her i Kenya så måtte vi handle inn til morgen dagen. Det er ca 35 forledre som kommer i tillegg til alle de ansatte og ungene som er her. Dette krever litt mere mat enn vi vanligvis lager til lunsj. Egentlig hadde rektor bare tenkt å lage mandazi og popcorn til foreldrene, men vi bestemte heller at vi lager en bedre lunsj der alle kan spise sammen. Jeg vet enda ikke hvilken reaksjon vi får på dette, men det var det mest økonomiske å gjøre.
Jeg tror at avslutningen blir bra uansett, og alle blir vel fornøyde med god mat.

Kjøttet kjøpte vi fra en lokal slakter i Kiserian. Jeg kan si med en gang at det kjøttet skal ikke jeg spies. Jeg har altid lurt på om det kjøttet som henger i alle slike butikkvinduer henger avkjølt. Det fikk jeg svar på i dag, og svaret er nei. Det henger i rom temperatur med fluer og alt mulig surrende rundt. Det er veldig spennende å være med på slike innkjøp, for alt er så forskjellig fra hvordan vi gjør det hjemme.

Nå gjennstår det bare å ha et lite møte med foreldrene her på huset etter kveldsen, så skal jeg finne senga. Ny dag i morgen som sikkert blir like travel som i dag.

John med sine nye briller

Galleria er klar for jul

Ferskvare disken

Meat, anyone......

Regn og kaldt

I dag var vært akkurat slik det var i sommer, regn og kaldt. Ull sokkene er funnet frem, og det er nesten så jeg vurderer å pakke ut soveposen for kvelden.

Min dag har bestått i å sitte i møter for å planlegge neste år.
Ungene er i full gang med eksamener, og 8 klasse som er ferdige hjelper til på huset, pluss at de får god tid til å bare nyte det at de er ferdig på skolen.

En av guttene som kom it i fjor heter John. Da han kom hit hadde han store problemer med øynene, og han har vel hatt to operasjoner, men jeg vet ikke helt hva slags operasjon det var. Synet ble i alle fall litt bedre, men det var fortsatt svært dårlig.
Før jeg kom hit var han hos øyelegen for å få briller. Disse var ferdige på lørdag.
John var i ekstase, og gikk bare rundt som et eneste stort smil. Eunce fortalte at han støtt og stadig kom bort til henne for å spørre om hun kunne se det samme som han.
En ny verden åpnet seg for John. Det beste av alt var at vi fikk brillene gratis da det var det samme sykehuset som utførte operasjonene på John.

John. Skal ta et bilde med brillene på i morgen

Friends with Hearts for Orphans in Kenya

I går kom det en gruppe som heter Friends with hearts for orphans in kenya. Dette er en gruppe mennesker fra forskjellige steder i Nairobi som kommer til forkjellige barnehjem med donasjoner som klær og mat. Det var både lærere, journalister, studenter og pensjonister som kom på besøk. De var vel rundt 20 stykker. Vi fikk feks 86 kg ugali mel. Det er en stor hjelp for oss. De hadde også med en del andre ting som dopapir, bind, ris, klær osv.

Ungene var i ekstase da alle gikk ut for å spille fotball og leke andre leker. De skulle egentlig være hos oss i to timer, men jeg tror de var mye lengere enn dette. Denne gruppen beslker vanligvis mindre hjem, der de også hjelper til med matlaging og oppussing. Jeg fikk desverre ikke vite om at de skulle komme til oss før fredags kveld, hadde jeg vist tidligere at de skulle komme så hadde jeg fikset materiale slik at de kunne hjulpet oss med å reparere deler av lekeplassen vår. Den er veldig nedslitt nå, og trenger virkelig en kjærlig hånd. Men jeg har en plan om å sende et takke brev til denne gruppen for så å spørre om de kunne tenke seg å komme igjen. Ikke nødvendigvis for å gi oss ting, men for å hjelpe oss med en liten dugnad.

Ungene var så glade og fornøyde da de spiste kveldsmat, og jeg tror de fleste var veldig trøtte, for roen senket seg rimelig fort.

Før vi fikk besøk hadde ungene sine vanlige oppgaver i huset, og noe klesvask som skulle gjøres. Etter det var det bare lek, mens noen bare lå i solen og varmet seg. Jeg skjønner godt at de nyter de varme dagene, for det har jo vært så lenge kaldt her nede.

Her kommer noen bilder fra gårsdagen.....

Ungene spiller et egenkomponert spill som minner om fotball

Peter & John koser seg max

Gavene vi fikk i går

Deilig dag

Jeg sov leeeenge i dag. Sto vel ikke opp før rundt 1030 lokal tid, det var ekstremt deilig å få sove.

Da jeg hadde spist frokost gikk jeg ut i sola med kaffe koppen og bare slappet av mens jeg ventet på at dagens møteaktivitet skulle starte.

Mye av grunnen til at jeg er her, er for å planlegge hvordan vi vil ha det her på GH neste år. Og her i Kenya så går ikke ting så fort, så det gjelder å starte tidlig, for når Januar kommer så har vi planer om at de endringene vi ønsker skal starte. Dette er ikke store ting, handler egentlig bare om hvordan strukturen her på huset er. Fordeling av unger mellom foreldrene osv. Slik det er i dag så har hver "foreldre" ansvar for et visst antall unger, og damene har bare jenter, og mennene har bare gutter. Dette ønsker vi å endre litt på neste år. Slik at hver foreldre har både gutter og jenter fra 1-8 klasse. Dette tror vi vil føre til at den enkelte foreldre får mere ansvar for sin familieenhet. Samt at de eldre ungene hjelper de mindre, slik man gjør i en hver annen familie.
Hjemmet er jo så stort, med nesten 100 unger, så vi tror at det å dele de inn i mindre enheter ved måltidene og ellers vil være en positiv endring. Vi blir ikke å endre på hvordan huset er, det blir liksom en litt for omfattende jobb. Jeg liker at det er så mange unger sammen, men tror det er bra å dele det litt opp. Det vil gjøre det lettere å følge opp hver enkelt unge både her hjemme og på skolen på denne måten.

Etter fire timer i møte tok jeg meg en jogge/gå tur. Det var godt å få rørt på beina etter reisen og så mye sitting som det har vært i dag.
I morgen har alle barna fri så jeg tror jeg skal ta de med ut på en gå tur her i området.
Alle lurer på hvor Benjamin og Sebastian er, de kan liksom ikke skjønne at de måtte være hjemme denne gangen.
Jeg er også meget fornøyd med at været har vært så bra i dag. Da jeg var ute på tur hadde jeg en kort trenings tights på og en singlett, det fortjener jeg for i sommer da jeg var her gikk jeg ikke en eneste dag uten ullklær på.

Det e så fint her

Miriam reiser alene

Da var jeg her igjen, denne gangen uten guttene. 

Veldig rart å reise hit til GH uten de, men jeg vet at de er i de beste hender hjemme hos mormor og morfar. 

Det ble bestemt at jeg skulle reise ned for å jobbe mens mamma og pappa var her i forige uke. 

Mye som skjer disse to ukene. 8 klasse har avsluttende eksamener, og de andre klassene har også eksamen. Den 19 nov reiser alle ungene "hjem" til de stedene de kommer fra. Dette gjør de hvert år på denne tiden. Alle har gjennlevende slektninger som de bor hos. Man kan jo synes at det er fælt å sende de tilbake til de områdene de kom i fra, og særlig med tanke på hvor godt de har det her på GH. 

Men det er faktisk veldig viktig at de opprettholder kontakten med familie og slekt. Dette for ikke å glemme hvor de kommer fra, men også for at de skal få erfare hvordan livet utenfor de trygge veggene her på GH faktisk er. Det er så lett å glemme det når hverdagen deres består av faste måltider, god seng, dusj hver dag og alt annet de trenger. 

Jeg landet i mårrest. Først måtte jeg vente i over én time på å få bagasjen. Da den endelig kom så satt jeg fast i traffikken i tre timer. Frokost og kaffe smakte veldig godt da jeg kom til Galleria. 

Turen videre ut hit gikk greit, lite eller ingen trafikk. 

Det blir tidlig kveld på meg. Vi er to timer forran Norge, og jeg kjenner at jeg nesten kunne lagt meg for natta allerede nå. 

Skal prøve å skrive daglig om livet her på GH, men det forutsetter at nettet fungerer. 

Da jeg skulle dusje i dag så var det ikke vann på den siden av huset som jeg bor på. Fikk kokt vann og "dusjet" med et litersmål oppi badestampen som Sebastian bruker. 

A Poem By Cornelius

Diktet nedenfor er skrevet av en gutt som går i 8 klasse, og som bor her på GH. Ville bare dele det. Har skrevet det rett av slik han har skrevet det.


Suffering A Lot Is Not Dying

Here stands a son, a son without a
father and a mother to love.
Where are they? In their graves.
Yes! In their graves, dead!

They kicked the bucket, so many
years ago, and left me hanging
my head like a sick goat. I don´t
want to imagine how life was.

After all, I faced what I never
wished to face. A challenging life,
full of sufferings, in simple terms.
I lived a dog´s life, have you ever
gone through this?

A son who doesn´t know where
their home is. He stays in other
people´s homes. Father, mother, where
is home. Come and wipe my tears
of this painful life.

Even my own relatives were calling
me all kind of nicknames they know.
Look at that chokra, meaning street
child, yet I lived in a home. Why me?
Why this on me? Father, mother where
are you?

What is your father´s name?
people ask me. But the answer is
I don´t know and have never seen him.
Mother, why did you leave me in this world
of sufferings? Why...?

Whom should I give these titles, father
and mother. I have no difference with a fish
on a dry shore. Have you ever known
something? Your smile wipes away my
flowing tears.

I never forgot to call upon God,
father of orphans and he saved me.
Do you pity me? He saves his people.
I trusted in him all times, whether in
trouble or not.

Oh taste and see that the Lord
is good, blessed is the man who
trusts in him. He has got plans of
prosperity for my future.

ooohh! Thank you shalom.
I came to learn that, suffering a lot
is not dying, but building me stronger.
Am now in safe and secure hands.

Yes! Suffering a lot, is not dying.

The Poet Cornelius